Undre dere ikke om verden hater dere

 

Foto: Karina Rusnes

 

Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg utvalgte dere av verden, derfor hater verden dere.  (Joh. 15; 19)

Dette er Jesu egne ord til hans disipler; ingen lys framtid på jorda. Jeg minnes en boktittel som talte til meg mange år tilbake. Tittelen var: Jeg lovet deg aldri en rosenhage. Jeg hadde gått gjennom en svært vanskelig periode i livet mitt, hvor jeg nesten tvilte på om jeg ville klare å komme igjennom. Men Jesus har altså ikke ført oss inn på en rosenrød sti. Veien til himmelen går tvert imot igjennom mange trengsler. << I verden har dere trengsel, >> sier han, << men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.>> (Joh 16; 33)

Hva er så årsaken til verdens hat? Jesus var en dag i samtale med sine jordiske brødre. De ville at han skulle stå fram offentlig med proklamasjon om hvem han var. Jesus visste at jødene stod ham etter livet. Han ble i Galilea da en av jødenes høytider, løvhyttefesten. var nær. Brødrene hans trodde ikke på ham. De ville at han skulle dra opp til Judea for at disiplene hans kunne se de gjerningene han gjorde. Jesus sier da til dem: Min tid er ennå ikke kommet, men for dere er det alltid den rette tid! Verden kan ikke hate dere. Men meg hater den, fordi jeg vidner om den at dens gjerninger er onde. (joh. 7; 6 – 7)

     Jesus var det sanne lys, som var kommet ned fra himmelen fra Gud. Hans nærvær på jorda var vitnesbyrd godt nok om at verden lå i det onde. Lyset fra han var så sterkt, at alt hykleri i datidens religiøse lederes såkalte gudsdyrkelse kom for dagen. Det hjelper ikke å pynte på fasaden når lyset fra himmelen opplyser innsiden av den gamle adamittiske naturen. Jesus så hele tiden hva som bodde i menneskehjertet av onde tanker og motiver. Han trengte ikke til vitnesbyrd fra noe menneske eller om noe menneske. Han søkte aldri ære fra mennesker, men søkte Hans ære og Hans vilje, som hadde sendt ham.

     Paulus skriver i ett av sine brever: Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener. (Gal. 1; 10) Hva ser vi skje blant mange av dagens religiøse ledere? Er der ikke en klar tedens til å fravike Bibelens autoritet for å tekkes menesker?  Vi må for all del ikke støte noen. Terskelen må legges lavt slik at alle skal finne seg til rette uten nødvendigvis omvendelse og en ny fødsel. Den Hellige Ånd er avsatt som møteleder og veileder. Det skal ikke være manifestasjoner på Åndens nærvær, i hvert fall ikke tungetale, for da kunne jo noen bli skremt. Den enkeltes frihet til å følge Åndens inspirasjon og ledelse er stort sett fraværende fra alle offentlige møter. Vi har fått menneskestyrte forsamlinger hvor vi er bltt fremmedgjort for den bibelske møteformen: Hvordan er det da, Brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en  lære, en åpenbaring, en tunge eller en tydning. La alt skje til oppbyggelse. (1. Kor. 14; 26) 

    De første kristne opplevde et klart skille mellom dem og verden. Gudsnærværet, ved Den Hellige Ånd var så sterkt iblant dem at ingen vågde å holde seg nær til dem uten å ha fått en gjennomgripende forvandling i livet sitt. Her var ingen lavterskel for ikke å støte noen. Herren la hver dag Dem som lot seg frelse, til menigheten. 

    Vi hører så ofte at Gud er en ordens Gud. Det misbrukes ofte som et motiv for at mennesker skal styre alt som foregår, fra en plattform eller talerstol. Men hvis Gud er i stand til å holde orden, hvorfor ikke da overlate det til Ham. Den Hellige Ånd er sendt i Jesu sted, og jeg er helt overbevist om at hvis Ånden får den plass den var tiltenkt, så blir det en salig orden i kristne forsamlinger. Men da må han få sitt overherredømme i den enkeltes liv og i våre menigheter.

                                                                                                                                                  Av Aud Østevik