FRELSEN OG VELSIGNELSEN

FRELSEN OG VELSIGNELSEN

| «O, Jesus, för dig vill jag öppna mitt hjärta. I tro ta emot av de skattar du ger. Och sedan ge ut, ty ju mera jag giver, så strömmer välsignelsens flod ännu mer.»
Vi, som hører Jesus Kristus til, er på vandring gjennom livet til vårt himmelske hjem. Slik som Simon i templet, har vi fått se og oppleve Herrens frelse og velsignelse, som er beredt for alle folks øyne, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for Israel. (Luk. 2; 30 – 32) Alt ble fullbrakt på Golgata. Det stengte paradiset ble åpnet og Jesus kunne si til røveren på korset: «I dag skal du være med meg i paradis.»
Tanker kommer til meg når jeg ser hvor fort døden kan komme til mennesker, samme hvilken alder. For en tid siden hadde jeg en opplevelse i mitt evangeliseringsarbeide ute på gaten. Det var på Jernbanetorget. Jeg kom i samtale med en mann, som kom syklende. Han sa at han ikke ville ha noe med Jesus å gjøre. Dette var den siste jeg snakket med den dagen.
Jeg hadde et ærende i en butikk i Gunnerius før jeg kunne dra hjem etter gateevangeliseringen. Da jeg kom dit, lå en mann livløs i gaten omgitt av ambulansefolk og politi. Det var den mannen jeg hadde samtalt med på Jernbanetorget. Han hadde blitt påkjørt av en bil. Jeg vet ikke hvordan det gikk med ham. Tilbudet om å ta imot Jesus, hadde han fått. Jeg håper at han rakk å rope på Jesus, om hans dager ikke ble flere. Det kan hende at vi blir overrasket over hvem vi kommer til å møte i himmelen.
Jeg opplever sterkt at ondskapen brer seg veldig ut i denne tiden. Derfor vil jeg minne om en sterk opplevelse jeg hadde for ganske lenge siden. Jeg tror at jeg har skrevet om dette i et tidligere blad, men det er viktig å minne om det igjen. Det handler om ondskapens åndehær i himmelrommet.
Jeg våkner av søvnen en natt. Idet jeg setter føttene på gulvet, hører jeg en stemme si til meg: Du skal ikke åpne øynene. Jeg svarer at det skal jeg ikke. Plutselig er jeg oppe i himmelrommet. Der pågår en veldig kamp mellom det jeg forstår er Guds engler og satans engler. De stod i rekker med et svelg mellom seg. Kampen foregikk med ord. Det er stille på jorda i forhold til den kampen som utspilte seg der oppe.
Jeg kjente at jeg ville være med i striden på Guds side. Jeg ble plassert øverst i rekken av Guds engler. Det var vanskelig å komme i gang, men plutselig talte jeg et spesielt språk, veldig høyt. Hvor lenge det varte, vet jeg ikke. Men helt plutselig var jeg tilbake i soverommet mitt igjen. Det var en veldig sterk opplevelse. «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Ef. 6; 12)
Vi må gjøre som Daniel. Han gikk i bønn og faste for sitt folk. «På den tid hadde jeg, Daniel, sørget i tre uker. Fine retter åt jeg ikke. Kjøtt og vin kom ikke i min munn. Heller ikke salvet jeg meg før de tre ukene var til ende.» Ved bredden av elven Hiddekel (Tigris) får han da se et syn. De mennene som var med ham, så ikke noe. De ble grepet av redsel og flyktet for å gjemme seg. Daniel ble alene tilbake. Han mistet all kraft og falt til jorda da mannen i synet talte til ham. Denne mannen var kledd i linklær med belte av gull. Ansiktet skinte som lynet og øynene var som ildsluer.
Mannen rørte ved Daniel og reiste ham opp slik at han lå skjelvende på sine knær og hender. Daniel fikk høre disse herlige orda: «Daniel, du høyt elskede mann! Gi akt på de ord jeg vil tale til deg. Reis deg opp igjen, for nå er jeg sendt til deg. Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet.» (Dan. 10; 2 – 12)
Gud hører og svarer på bønn. «Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet!» Amen (Åp. 7; 12)
Hilsen Oddbjørg Løvang