Ukategorisert

HAN ER VÅR FRED

Disse orda fra Efeserbrevet 2; 14, kom så sterkt til meg en dag. Jeg gråt av glede over det Jesus har gjort for oss alle. Gud er nådig selv om Israel fra gammel tid valgte å gå sine egne veier. De vandret etter skikkene til hedningefolkene som Herren hadde drevet bort for Israels folks skyld.

I år 722 før Kristus ble nesten hele Nordrikets befolkning bortført til Assyria. Israel var på den tid splittet i to riker. Ti stammer utgjorde Nordriket. De gjorde det som var ondt i Herrens øyne og Herren støtte dem bort fra sitt åsyn, som han hadde talt ved profetene. Assyrerkongen lot i stedet folk fra Babel, Kuta, Avva, Hamat og Sefarva’im komme og slå seg ned i Samarias byer. Fra denne tid oppstod det et blandingsfolk som kalles samaritanere. De innflyttede førte sine guder og sin gudsdyrkelse til Samaria og fryktet ikke Israels Gud. For å rette opp på dette, sendte kongen i Assyria en av de bortførte prestene tilbake for at han skulle lære folket der hvordan landets gud skulle dyrkes. Resultatet ble at de fryktet Herren, men dyrket fortsatt sine egne guder. De forble hedninger.
Samaritanerne søkte på alle måter å hindre Nehemja i å gjenoppbygge Jerusalems murer, noe som mislyktes for dem. Under alt dette ble kløften mellom jøder og samaritanere større og større.
Når Jesus sender ut sine disipler, sier han til dem: Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer.
(Matt. 10; 5) Tiden var ikke kommet for dette ennå, men den kom senere. Lukas gjengir (kap. 10; 25 -37) en fortelling av Jesus om en mann som falt blant røvere. Mannen lå hjelpeløs, nesten død, da en prest kom forbi. Han hjalp ikke mannen. Så kom en levitt. Han gikk også forbi. Til sist kom en samaritan, som fikk inderlig medynk med mannen. Han renset og forbandt sårene og førte mannen til et herberge og pleiet ham der.
Ved et tilfelle helbredet Jesus ti spedalske menn. Bare den ene, som var en samaritan, vendte tilbake for å takke og gi Gud ære. Vi har også fortellingen om Jesu møte med den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn. Det ble et sterkt møte hvor kvinnen kommer til tro på Jesus. Hun løper inn i byen og vitner om ham. Mange folk fra byen blir med henne tilbake til brønnen. Her får de møte Jesus. De ber Jesus bli hos dem. Jesus stanset i byen deres i to dager. Her tror jeg den rette tiden er kommet for at Jesus kan bygge en fredens bro over kløften som var mellom jøder og samaritanere. Her begynner forandringen slik at samaritanerne skulle regnes med. Det siste Jesus sa til sine disipler var dette: Dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. dere skal være mine vitner både i Jerusalem, i hele Judea og Samaria og like til jordens ende. Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne.
(Ap.gj. 1; 8-9 Senere under forfølgelsen av de kristne i Jerusalem, kom evangelisten, Filip, til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem. Store under skjedde, og det ble stor glede der i byen.
Når jeg tenkte på samaritanerne, kom dette ordet så sterkt for meg: For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet. (Ef. 2; 14 – 16) Takk Jesus! — Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. (vers 17)
Tenker på Saulus som forfulgte de kristne. Alt ble forandret da han fikk et møte med Jesus. Det nye mennesket, Paulus, ble hedningenes apostel. Paulus ønsket at alle hans lesere skulle få et klarere og sterkere lys over frelsens hemmelighet. (Ef. 3) Han bøyer sine knær innfor Gud og ber for oss hedninger. Er det ikke fint at Paulus ba slik? Denne bønnen bedt for tusener av år siden, har sin kraft den dag i dag om vi bare vil ta disse orda til oss. Jeg kjenner en stor glede i hjertet mitt over denne bønnen.
I vers 6 skriver han at hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet. Videre i vers 8: Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom. Derfor bøyde han sine knær for Faderen, han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden.
Fra vers 16: Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde. Men han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss – ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.
Dette er en sterk bønn. Guds menighet på jorden er dyrebar for Gud. La oss stride troens gode strid og gripe det evige livet som vi er kalt til.

Der går en flod så mektig, stor
Rundt om den hele vide jord.
Den flyter helt fra øst til vest.
Og bringer nådens jubelfest.

Å, hvilken flod så underbar.
Den kraft til svakest hjerte har.
Og når fra himlen vi får bud,
Den bærer sjelen hjem til Gud.

Å, hvilken flod, Frelserens blod! Flod uten like! Fattig og rike finner sin frelse der!
Å, hvilken flod! Nåden jo flyter til en forbryter. Røveren frelstes der.

Av Oddbjørg Løvang