Ordet om korset er en dårskap for den som går fortapt. Men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.
(1. Kor. 1; 18)

Det hender oss i livet at vi går gjennom ting som forårsaker smerte. Det kan være vanskelig å takle urett eller kanskje også direkte ondskap fra andre mennesker. Blir ikke saker oppgjort og tilgitt, vil smerten i mange tilfeller gå over til bitterhet. Mange forhold mennesker imellom er blitt ødelagt av bitterhet.

Bibelen advarer oss om å la den bitre rot feste seg i hjertet vårt. Den vil stadig vokse og blir som en kreftsvulst som eter alt liv rundt seg. Til sist vil bitterheten prege hele vår personlighet og slik prege alt hva vi sier. Ordene våre vil rett og slett ha en undertone av bitterhet, og det vil ofte sørge for at andre mennesker skygger unna.

Da jødene forlot Egypt ledet av Moses, var ett av de første stoppestedene deres, Mara, som betyr bitterhet. Vannet der var giftig. De kunne ikke drikke av det. De klaget derfor til Moses over situasjonen, som egentlig var svært alvorlig. Vandringen i ørkenlandskapet krevde tilgang på vann om de skulle overleve. Moses brakte problemet videre til Herren, som viste Moses et tre som han skulle kaste ut i vannet for at vannet skulle bli friskt, slik at folket kunne slukke tørsten.

Dette var jo rene dårskapen sett i menneskers øyne, men jeg så noe herlig her. Der hvor bitterheten har festet seg i menneskesinnet, slik at det som kommer ut gjennom ord fra munnen volder død og fordervelse, må en få korset på innsiden, – vi må bli korsfestet med Kristus, – slik at vi ikke lever lenger selv, men Kristus lever i oss. Da blir den kilden som strømmer ut av oss til levende vann, og det bringer liv til våre medmennesker. All bitterhet over urettferdighet og vanskeligheter vi har møtt under vandringen her på jorda, forsvinner.  Vannet er blitt friskt.

Dette er en herlig åpenbaring av korset, skjult i Det gamle testamentet. Det ble nok ikke åpenbart for den tidens mennesker. De vandret videre uten å være forvandlet. Neste gang tørsten ble hård, og mangelen av vann ble en kjensgjerning, kom den samme knurringen Moses imøte. Underet ved Mara var glemt.

Det hender nok også at vi, som har smakt på Golgataverket, glemmer hva Gud har gjort her, nemlig tilgitt oss alle våre synder. Det forplikter oss til å møte andre med den samme kjærligheten slik at vi tilgir våre medmennesker hva de måtte gjøre av urett og synd mot oss. Korset hjelper oss til dette bare vi får det på innsiden. Ordet om korset er en Guds kraft til forvandling og frelse for alle mennesker om det bare blir mottatt.

Jesus hadde den aller største grunn til å reagere på en urettferdig dom og straff, men han overlot dommen i sin sak til ham som dømmer rettferdig. «Far, forlat dem for de vet ikke hva de gjør!» var Jesu bønn midt oppi situasjonen. Han er læremesteren vår. «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig og min byrde er lett.» (Matt. 11; 29 – 30)

Hva var Jesu åk? Jo, det var saktmodighet og ydmykhet. Ordet som er oversatt fra gresk med saktmodighet, har en veldig nydelig betydning, som også er som en salve som kan lege sår.  Jesus vil gå sammen med oss under dette åket. Han vil bære oss gjennom det som smerter og gir sjelen vår sår, slik at vi kan tilgi og glemme. Hans kjærlighet skjuler en mangfoldighet av synder. Vi er ikke kallt til å åpenbare andres feil og mangler ved å spre sladder og fare med bakvaskelse. «Bær hverandres byrder (egentlig syndeskyld) og oppfyll på den måten Kristi lov.» (Gal. 6;2)

Av Aud Østevik