Vi har nå feiret jul til minne om at Guds Sønn ble født som et lite menneske i en stall i Betlehem. Denne historien er like herlig å dvele ved hvert eneste år. Bare det at et lite menneske blir født, er jo i seg selv en herlig begivenhet. Det fins ikke noe bedre enn å se inn i klare barneøyne, som synes å gjenspeile himmelens renhet og skjønnhet. Jeg forstår godt at jordens skaper hadde sin lyst i menneskenes barn. At han har sin lyst i det som siden vokser fram i den oppvoksende slekta, er jeg ikke så sikker på. Den naturen vi har arvet etter første Adam, er ikke særlig god, når den gjør seg gjeldende.
Men for å komme tilbake til det underet som skjedde i Marias morsliv. Denne unge jenta som noen sier ikke kunne være mer enn i tretten- eller fjortenårsalderen, fikk være med på noe som aldri hadde hendt tidligere i historien. I motsetning hadde presten Sakarias, som fikk engelens bud om å få en sønn i høy alder, ihvertfall tre tidligere hendelser fra skriften som han kunne støtte seg til, nemlig Sara, Hanna og mor til Samson. Alikevel tvilte han på at Gud kunne gjøre et mirakel med Elisabeth. Som prest var han helt sikkert godt kjent med skriftene. Lang venting og mange års skuffelser hadde satt sitt preg på Sakarias trosliv. Her kan vi nok kjenne oss igjen noen hver.
Maria derimot grep tak i engelens ord med et åpent sinn og en barnlig tro. Det hadde vært helt naturlig å tenke at dette barnet, som skulle bli født, var det første barnet hun skulle få sammen med Josef. Hun var jo trolovet og ventet på å bli hentet til hans hjem når det var klart for bryllupet. Men Josef var helt ute av tankene hennes. «Hvordan skal dette skje,» spurte hun, «da jeg ikke vet av mann.» Da får hun dette herlige svaret, som er så aktuelt for oss alle: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.»
Slik er det med alle som vil synliggjøre Jesus for denne fortapte verden. Vi er fullstendig avhengig av at Den Hellige Ånd tar bolig i oss, og at Guds kraft overskygger oss. Det nye livet må få vokse fram slik at Kristuslivet blir synlig i oss. Men svært ofte har vi det som Sakarias, vantroen gjør oss stumme. Men så skjer det igjen, som vi har lengtet og ventet på. Vi ser begynnelsen til fornyelse, oppvåkning i menighetene, en forandring er på gang. Kjærlighetslivet i menigheten begynner å blomstre. Forventningen øker iblant oss og vi gjør oss klar til å motta oppvåkningen, som må gå forut for at at verdens Frelser skal åpenbares til frelse og utfrielse for mennesker, ved at en vekkelsesild på nytt blåser over jorda.
Johannes er et bilde på menighetsvekkelse. En renselse må til i våre liv. «Alt det vi gjør, som vi ikke må, forsvinner når han setter kraften på,» tror jeg det står i en sangstrofe. Den Hellige Ånds ild kan brenne bort alt slagget i livene våre og vi gjør oss klar til å tennes med ny ild og kraft som i tidligere vekkelsestider. Vi må si som Maria: «Det skje meg etter ditt Ord!»
Herlige tider kommer igjen. Skal vi ikke oppleve det? Strømmer vil flyte i ødemarken, slik at den tørste får drikke av Livets kilde. Legedom og balsam kommer til syke og sårede sjeler. Håp tennes i den håpløse og herlig lovsang lyder midt i natten. Det blir helt sikkert en stor høst. Jesus vil utgyte sin Ånd over alt kjød i den siste innhøstningen. Alle bønnebarna skal berges inn før vredeskålene tømmes over jorda.
Ifølge en drøm som kom to ganger til en eldre kristen mann, vil psykisk syke mennesker komme til menigheten for å bli løst og fridd ut. Så mye psykiske lidelser vi ser her til lands, så kan vi forstå at Jesu hjerte blør for dem. Men han trenger redskaper som legger sine liv på alteret som et heloffer for Herren. Det kan bli både nattevåk og bleieskift når nyfødte åndelige barn melder sin ankomst. Som Herren fornyet Elisabeth slik at hun ble med barn i høy alder, trenger menigheten i dag også fornyelse. Vi har hatt det makelig lenge nå, ikke mange fødsler iblant oss. Forbered oss Herre, så vi er klar til å ta imot dine barn som kommer.
Aud Østevik
