Drømmer er noe vi ofte forbinder med unge mennesker. De drømmer om en framtid på jorda forbundet med framgang og lykke. Men tenk at Guds Ord forteller oss at de som nærmer seg slutten av dette livet, skal ha drømmer. Selv i gråhåret alder skal vi ha noe å se fram imot. Gud skal tale til oss gjennom drømmer.
I slutten av juli hadde jeg en ferieuke oppe på Gjøvik hos min sønn. Han var iferd med å bygge garasje. Dette opptok oss begge og jeg kan ikke si at jeg var opptatt med så mye åndelige ting. Men natt til siste torsdagen i juli hadde jeg en drøm like før jeg våknet på morgenen som jeg vil dele med dere her:
Jeg drømte at jeg var tilstede på et møte. Der var et kor fra Israel som skulle synge. Taleren var også fra Israel. Møtelederen står da fram og sier disse ordene: «Taleren vil at koret skal ha dette møtet.» Like etterpå begynner koret å synge. Da faller Guds Ånd over forsamlingen. Det kjentes så sterkt at jeg tror ikke jeg i våken tilstand har kjent en slik kraft komme over meg. Det var som mitt indre ville sprenges og jeg åpnet munnen og talte ut noe jeg ikke husker innholdet av. Da våknet jeg brått og kjente at noe av Åndens kraft fremdeles var over meg. Drømmen var så spesiell at jeg måtte ringe til en venninne og fortelle hva jeg hadde drømt.
Etter dette gikk det sju dager. Da drømmer jeg igjen, natten til første torsdagen i august. Jeg er igjen tilstede på et møte hvor et kor skal synge. Mens de synger faller Ånden over møtet. Da ser jeg det som jeg tror er forstanderen, komme under Åndens kraft. Han klarer knapt å holde seg på beina. Det ser ut for meg som han nærmest ligger over talerstolen. Jeg kjenner også den himmelske atmosfæren i møtet, men ikke så sterkt som i den første drømmen. Idet jeg våkner like brått som etter første drøm, husker jeg hva koret sang. Det var en enkel setning til en enkel melodi som stadig ble gjentatt. De sang på engelsk: Jesus, Jesus – Jesus the Glory of God. – Jesus, Jesus – Jesus, Guds herlighet. Alt dreide seg om Jesus.
I ettertid har jeg grunnet mye på disse to drømmene. Jeg tror at det kommer en tid over Guds menighet da Ånden vil overta all styring i møtene. Skyen vil senke seg over Guds tabernakel, som er Jesu brud, på en slik måte at de som gjør tjeneste i menigheten, faller under Guds kraft når Herrens herlighet fyller Herrens hus. (1. Kong. 8; 10-11) Dette skjer når Herrens Pakts-ark, som er Kristus, får sin rette plass i templets innerste rom, – Jesus får fylle det innerste av våre hjerter og sinn og være det sentrale i møtene våre. Det må bli Ham allting dreier seg om. I dag har vi mange menneskeskapte ritualer og tradisjoner. Det er stort sett mennesket og hva mennesker kan prestere, som er i sentrum i møtene våre. Vi sitter ofte og gir applaus til mennesker og hører på hvordan ledere roser hverandre. Det er det sterke og flotte som får komme fram i møtene. De svake og skrøpelige karene blir skjøvet til sides og i verste fall støtt ut av forsamlingene. Men er ikke Guds forordning annerledes? Han uttar seg det som ingenting er i menneskers øyne, det som er ringaktet og foraktet, for å gjøre til intet det som tykkes seg å være noe, for at intet kjød skal rose seg for Gud.
(1. Kor. 1; 28-29)
Jeg kan huske fra et bønnemøte hvor Gud lot meg få se hvor skrøpelig et bestemt menneske var. Da talte Han tydelig innom meg: «Denne skal jeg bruke, for at ikke noe kjøtt skal rose seg innfor meg.» Er det dette som er så nærliggende for oss, dette at vi så gjerne vil ha ære og ros av mennesker? Sitter det en liten fariseer innom de fleste av oss, som roser seg av å ikke være slik som han, som slo seg for sitt bryst og sa: «Gud vær meg arme synder nådig!» Alle mennesker trenger Guds nåde. Derfor er det grunnleggende viktig for den enkelte av oss å vise nåde mot andre. Men dessverre erfarer mange at det er fordømmelsen som råder i forsamlingene over den som har snublet på veien. Det er liksom ikke lov å reise seg igjen og vandre videre med Herren. Underlig er det at mange av oss er så utrolig ulik den Herre vi mener oss å tjene. – Må Gud se i nåde til sin menighet!
av Aud Østevik
