Det jeg forteller om her, er tilbake i tid. Stedet for selve hendelsen er Karolinske sykehus, Stockholm.
Det var en tid at jeg gikk rundt i Ålesund, og lurte på hva Gud ville med min lille familie. På dette tidspunktet var vi så heldige å ha fått en datter. Jeg kan ennå huske hvor stort det var å bli far. Dessuten var det ekstra stort at den lille kom på ettårs-bryllupsdagen for min kone, Elisabeth, og meg.
Da jeg befant meg midt i et lyskryss, som jeg hadde vært med å lage i mine yngre dager, kom det for meg at bibelskole var veien for oss. Med raske steg gikk jeg hjemover og tok dette opp med min kone, som var overraskende positiv og fortalte at ho hadde et ønske om det samme. Vi søkte om permisjon fra vår stilling som vaktmestere i menigheten. Dette fikk vi innvilget og vi frydet oss over det.
Etter en del bønn og planlegging kom dagen da jeg reiste i forveien til Sverge. Økonomien var helt på bunn, med 75 kr. i lommeboken, men vi visste at Gud hadde talt. Han hadde sendt en mann i vår vei som ville stille opp og hjelpe med økonomien. Vi fikk ordnet alt det praktiske på forunderlige måter. Dette ble ledelsen tilbake til et rikere liv i Gud.
Etter en tid med travle skoledager og en datter som var blitt syk, fikk vi time hos en lege. Han fikk mistanke om at vår lille, Vera Kristin, hadde gallestein. Gallestein var noe som vi tenkte eldre mennesker fikk. Her var det snakk om vår lille datter på tre år.
Så kom dagen da vår lille familie måtte til Karolinske sykehus i Stockholm. Vera Kristin skulle på ultralyd sammen med mamma og pappa for å sjekke om det var en eller flere gallesteiner som hadde medført problemer for henne. Vi var meget spente på hva legene skulle finne ut om vår lille elskede datter. Da vi ankom sykehuset og satte oss på venterommet, gikk den lille jenta og lekte på gulvet borte i et hjørne. Plutselig reiser lille Vera Kristin seg og springer ut i korridoren. Med løftede hender roper ho: Halleluja! Seier i Jesu navn! (Selvsagt snakket hun ikke helt rent, da språket var begrenset). Nede i enden på korridoren snur den lille jenta og springer opp korridoren og inn på kontoret til flere lamslåtte sykepleiere. Etter å ha gjort dette to ganger, gikk jenta og lekte i hjørnet på venterommet igjen, som om ingen ting hadde skjedd.
Når sant skal sies, satt jeg lamslått, brydd og lurte på hva som hadde skjedd. Var nok også litt kry av jenta som bekjente Jesus høyt og tydelig. Ja, når vi tier, skal steinene rope, tenkte jeg.
Legen kom og hentet mor og meg med den lille jenta, som nettopp hadde ropt at det er seier i Jesu navn. Undersøkelsen ble grundig gjennomført, og legen blir mer og mer forundret. Plutselig er det ingen steiner å se. Legen ser på andre bilder som var tatt tidligere. Forundret sender han den lille familien hjem med klar beskjed om at her er det ikke noe å gjøre.
Når jeg tar lille jenta med ut forstår jeg mer og mer at han nettopp har vært vitne til at Jesus har grepet inn. Venner det er sant: Det er seier i JESU NAVN!!
Hilsen fra Jan Ludvig Ludvigsen
