Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere. Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele loven. Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden. For i Ånden venter vi ved tro på det som rettferdigheten gir oss håp om. For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet. (Gal. 5; 1 – 6)
Brevet til galaterne ser ut til å være skrevet i en tid hvor judaismen synes å ha fått innpass blant kristne av hedninger. Paulus hadde strid med en del messianske jøder som ville at omvendte hedninger skulle omskjæres for å bli rett-troende. Moses hadde en veldig høy stjerne blant jøder, og det synes ikke som om dekket som Moses la over sitt ansikt for at Israels folk ikke skulle skue enden av den herligheten som svant, helt er blitt borte selv for dem som hadde omvendt seg til Kristus.
Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver dem som tror. Han kom for å oppfylle det som ingen klarte, nemlig å holde lovens bud og krav. Han var i ett og alt slik som Faderen ville ha ham, helt uten skyld og synd. Da Guds offerlam ble gransket for lyte på forklarelsens berg, fikk disiplene se at hans kledning var skinnende hvit. Guds offerlam var uten lyte. Den eneste muligheten for oss til å holde lovens bud og krav, er å la Kristi Ånd ta bolig i oss og gi ham råderetten over våre liv. Derfor er vi ikke under en ytre lov, skrevet på steintavler, men vi får loven skrevet i vårt indre menneske og vi blir forvandlet steg for steg til å bli lik Kristus. Det er Guds Ånd som gjør dette, ikke vi. Derfor er vårt ansvar å bli fylt av Ånden, – en stadig ny fylde av Den Hellige Ånd.
Det finnes dessverre flere ytre omskjærelser. Jeg kan huske hvordan det var å komme inn i en kristen forsamling som nyfrelst. Blikkene fortalte at min klesstil ikke var akseptert. Litt etter litt ble jeg omskåret i det ytre. Klesstilen ble endret for å passe inn, og hatten kom den gang på hodet som et uttrykk for at nå var vi virkelig i samsvar med bibelens anordninger.
Det som egentlig skjedde, var imidlertid at salvelsen vek. Det ble viktigere å rette seg inn etter menneskers påbud, enn å lytte til Åndens stemme. Jeg kan huske ved en anledning at tre stykker av oss forlot et møte med en bemerkning om at vi syntes hattene manglet på damenes hode. Det var liksom ikke helt som det skulle være, for oss som kom fra Frie Venner. Vi var på dette tidspunktet mer opptatt av å tekkes mennesker enn å ha hjerteforholdet til Kristus i fokus. Jeg kan huske hvordan jeg var blitt omgjort fra den personen jeg egentlig var, til nærmest en kopi av noe vi antok å være et bra kristent menneske. Den ytre klesstilen var blitt viktigere enn det indre livet.
Tjue år gammel dro jeg til Oslo, og kom der med på Maran Ata-møter. Friheten i møtene der, både frihet fra klesstil og hattemoter, var herlig å erfare. Nå begynte det virkelig å brenne i hjertet på nytt. Jeg lovet meg selv at jeg aldri mer skulle bli opphengt i ytre ting, dømme mennesker etter hvordan de gikk kledd eller pyntet seg. Jeg så ungdommen prise Herren mens tårene rant og sverten fra øyenvippene farget kinnene. Aldri mer skulle jeg bære et fromt ytre som ikke samstemte med det innvortes. Det er utrolig lett å kritisere og dømme andre mennesker ut fra ytre ting. Men Herren ser til hjertet. Han ser ikke på det utvortes.
Etter hvert som vekkelsen avtok, merktes det at noe hadde sneket seg inn som hadde tatt den plassen som ilden og salvelsen skulle ha. Man hadde laget en viss stil over møteformen, som helst ikke skulle fravikes. Formen var støpt og alt skulle passe inn der. Men skystøtten som fulgte Israel i ørkenen, var for det meste i bevegelse. En sky endrer ofte form når den beveger seg. Så la oss følge etter herlighetsskyen og glemme alle menneskeskapte former og skikker. Den Hellige Ånds vind blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med den som er født av Ånden. (Joh. 3; 8) Her gjelder ingen former, bare tro virksom ved kjærlighet.
Hilsen Aud Østevik
