Disse to ordene er ikke en oppfordring fra Jesus, men det er en befaling.
Da han sendte sine disipler ut fra by til by både de tolv og de sytti,
gav Jesus dem klar beskjed:
«Helbred de syke, vekk opp døde, rens spedalske, driv ut onde ånder, og forkynn at Guds rike er kommet nær!»
Helbredelse var uløselig knyttet til evangeliets forkynnelse. I starten av apostlenes gjerninger sier Lukas at Jesus begynte med både å gjøre og å lære. Gjerningene var Guds stadfestelse av hans lære. Jesu lærergjerning var med myndighet og ikke som de skriftlærde på hans tid. Studerer vi evangeliene nøye, ser vi hvor mye tid Jesus brukte nettopp på de syke. Vi kan tenke: «Det var Jesus! Han visste hvor han kom fra og hvor han gikk hen.» Men holder det å tenke slik? Sa ikke Jesus at hans etterfølgere skulle gjøre de samme gjerninger som han hadde gjort, ja, endatil større?
Vi kan undres på hvordan all forkynnelse om helbredelse på et vis er blitt åndeliggjort, slik at vi sitter igjen med et halvt evangelium. Nå for tiden forkynnes det endog at Gud bruker sykdom for å gjøre oss ydmyke, slik at hans rike skal ha framgang gjennom den slags lidelser. Sannheten er vel heller at den syke har mer enn nok med sin sykdom og plage, slik at det slettes ikke fører til ære for Guds rike, heller det motsatte. Køene hos samtlige leger, så vel som av frelste mennesker som av ufrelste, vitner heller ikke om at vi er forsonet med at dette er Guds vilje for våre liv. Hvorfor skulle vi prøve å bli friske om det var Guds vilje å holde oss ydmyke ved sykdom?
Jeg tror tiden er inne til å søke inn til Gud for en reformasjon uten sidestykke i Kristusforkynnelsen. Han døde ikke bare for å gi oss et evig liv etter døden, men det evige livet begynner her. Han fridde oss ikke bare fra synden, men også fra våre sykdommer. Han er Herren, vår lege! Selv i den gamle pakten var han det: «Dersom du hører på Herren din Guds røst og gjør det som er rett i hans øyne, dersom du gir akt på hans bud og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noen av de sykdommer som jeg la på egypterne. For jeg er Herren, din lege.» (2. Mos. 15; 26)
Skulle det være dårligere i den nye pakten? Nei, Jesus er mellommann for en bedre pakt som er lovfestet på bedre løfter. (Hebr. 8; 6)
«Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes. 53; 4–5) Kan det sies klarere enn dette? Eller gikk Jesus gjennom den grusomme maltrakteringen av legemet som den romerske piskingen innebar, uten at det skulle ha noen som helst betydning for deg og meg?
Ifølge Guds Ord er vi kalt til å ha samfunn med hans lidelser, sier du kanskje. Det måtte da være at vi tar andres sykdommer innover oss med en nød for dem, for å fri dem ut fra sykdommens plager. Dessuten er der nok av andre lidelser: Foraktet var han, forlatt av mennesker og aktet for intet. Beskyldt for å være besatt, utstøtt fra synagoger og bakvasket på det verste – Himmelens konge regnet som en synder fordi han brøt menneskers påbud om sabbaten. «Bær hverandres byrder,» sier Paulus. Det kan være lidelse nok det; å ta andres smerte innover seg for å løfte deres lidelser innfor Guds trone i inderlig forbønn. Det er lettere å gjøre som presten og levitten, – skynde seg forbi.
Må Gud hjelpe oss i denne mørke og vanskelige endetiden, hvor mørket har begynt å senke seg over menneskeheten, slik at ikke kjærligheten blir kald blant oss, og enhver har nok med seg selv. Gud har kalt oss til å elske hverandre inderlig av hjertet. Vi trenger sårt til nådegavene i rikelig mål, kanskje særlig helbredelsesgaver og kraft til undergjerninger i en tid hvor sykdommer florerer, – ikke bare tunger og tydning og profetisk tale til trøst og oppmuntring. Gud har gitt oss hele rustningen, som er Kristus selv, slik at vi kan bli istandsatt til all god gjerning.