Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste . Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. (2. Kor. 5,17-19)
Tommy Hicks så et syn av Kristi legeme på jord som en kjempe som lå utstrakt på jordens overflate fra syd til nord. (Gjengitt i Maran Ata-blad nr 5/6, 2013) Denne kjempen sloss for livet og forsøkte gang på gang å reise seg. Han ønsket å leve, men kroppen var full av rusk fra hode til fot. Tusenvis av små skapninger syntes å angripe denne kjempen, men til sist klarte den å reise seg og ble forvandlet til millioner av mennesker, som ved Guds kraft førte evangeliet til jordens ender. Mange herlige tegn ble gjort ved deres hender. Synet endte med at alle disse menneskene samlet seg igjen til en kjempe, som nå strålte av herlighet, og ble opptatt til himmelen som Kristi brud.
Noe ble viktig for meg å finne ut av. Helt fra begynnelsen av mitt kristenliv og til i dag, har jeg vært opptatt av forsoningen i Jesus Kristus. Jeg måtte se hva bibelen sa om dette spørsmålet: Når er jeg i Kristus og er en av de mange i Hans legeme, menigheten?
Jeg hadde flere ganger hørt presten si: «Jeg synder daglig i tanker ord og gjerninger, og kjenner den onde lyst i mitt hjerte.» Dette syntes jeg var underlig tale. Visst tenkte jeg tanker som ikke var bra nå og da, og jeg kjente til hva Gods Ord sa om synden. Paulus skriver til kollosserne: Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, om dere bare blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar dere rokke fra det håp som evangeliet gir. (1; 21 – 23)
Martin Luther fikk lys over dette ordet: Den rettferdige, av tro skal leve! (Gal. 3;11) Paulus skriver: For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet. (Rom. 8; 3)
Når vi ved troen er i Kristus, så er det Kristi forsoning som er gjeldende inn for Guds åsyn. Men hva så med mine tanker? Av de eldre troende fikk jeg ofte høre at vi ikke kunne synde på nåden. Paulus svarer konkret på dette: Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Eller vet der ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. (Rom. 6, 2-4)
I vanndåpen er vi døpt til hans død, og vi har opprettet en samvittighetspakt med Gud. Da tilhører synden det gamle mennesket – dvs. døds området! For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. (Rom.6,7) Den Hellige Ånd vil komme oss til hjelp for å bringe død over den gamle naturens tanker og gjerninger, så vi kan fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt. (2. Kor. 7; 1)
Hilsen Knut