Vi var døde ved våre overtredelser, men Gud som er rik på miskunn, har på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus. .. 8..for av nåde er dere frelst ved tro, og det er ikke av dere selv.
Det er en Guds gave! (Efes. 2,4,5.8) Vi er altså blitt levendegjort, vi er ikke døde i våre overtredelser uten Gud og håp i denne verden, men vi er nye skapninger i Kristus Jesus!
Jeg vokste opp hos mine besteforeldre, og de hørte på radiogudstjenesten hver søndag. Der sa presten; .. jeg kjenner den onde lyst i mitt hjerte! Bestemor, som var pinsevenn, mente at dette var kirkens lære om arvesynden, for Paulus sier vi er nye skapninger i Kristus Jesus, la hun til.
I min ungdomstid var det mye synd, men jeg stolte på bestemors kommentar om Paulus. Som ung er man veldig opptatt av sin kropp, og det ble ikke noe bedre ved å høre hver søndag om den onde lyst i mitt hjerte. Presten tale var nok riktig om mitt liv, men jeg satte min lit heller til Paulus og bestemor. Men dagen kom da jeg tok imot Jesus og Den Hellige Ånds dåp, og ble en tungetaler. Det var herlig å leve i dette, å oppleve at Ånden styrkwet meg i bønnen, slik at jeg seiret over syndens makt. Dessuten ble jeg opptatt med Guds ord, og spesielt forsoningens lære: Da jeg Efeserbrevet om min enestående stilling i Kristus, da oppdaget jeg at Gud ser på i Kristus som hellig og rettferdig pga. Jesu gjerning; For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettfredighet og helliggjørelse og forløsning, for at den som rose seg, han rose seg i Herren! (Kor.30- 31.) Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger (her er det hva presten forkynte, tenkte jeg), har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legemed ved døden, for å fremstille dere Hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn. (Kol. 1, 21- 22).
At Gud ser på meg slik, var en stor oppdagelse for meg. Det ble så lett da byrden falt av, synger vi i en kjent sang.
Selv om jeg kunne falle i synd, så står jeg ren og rettferdig, så lenge jeg holder fast i troen og ikke lar meg rokke (vers 23). Men, som jeg hørte de gamle sa, vi kan ikke synde på nåden, fordi det står i Rom. 5,20 det synden ble stor, ble nåden enda større!
Til dette svarer Paulus klart i kap.6; Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden skal bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham med dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.
For er vi blitt forenet med han ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.
For noen år siden hadde vi bønnemøter tidlig om morgenen, og der talte Herren til meg: Når du har søkt mitt åsyn, og du vandrer i tro på mitt verk på Golgata, så er det som du ikke har gjort noen synd. Du er en ny skapning, det gamle er borte. Amen!
Hilsen Knut